Norske vikinger

Vestlandet har en rik historisk arv og mange synlige spor etter vikingene, som dominerte samfunnet fra år 800 til 1066. 

Historisk sett innledes ofte vikingtiden med angrepet på Lindisfarne i 793, da de for alvor gjorde seg bemerket i Europeisk historie. Epoken avsluttes med slaget ved Stamford Bridge i 1066, da den engelske hæren klarte å drive tilbake vikinginvasjonen ledet av Harald Hardråde.

Vikingenes sjødyktighet og utferdstrang gjorde at nye områder ble bebygget. Nordover langs Norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland. De norske vikingene oppdaget også Vinland, dagens Amerika, lenge før Columbus.

Før årtusenskiftet ble jernet introdusert i jordbruket, og det ble mangel på dyrkbar jord. I samme periode økte kongenes makt, og store skattekrav gjorde at mange ville søke friheten og lykken utenlands. Mange utvandret, og plyndring ble etterhvert en alternativ inntektskilde.

Effektive båter og våpen gjorde vikingene fryktet blant samtidens kristne europeere. Men bildet av vikingene som blodtørstige plyndrere er ikke komplett. Vikingene var involvert i en rik handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.

Vikingsamfunnet var et ættesamfunn, der de fleste sakene ble gjort opp mann mot mann eller ætt mot ætt. Sagaene er rike på historier om blodhevn og ætter som forsvarer sine egne.

Avaldsnes utenfor Haugesund er Norge eldste kongesete og valgt som tusenårssted for Rogaland fylke. Harald Hårfagre la hovedgården sin dit i ca. 870, og Avaldsnes var kongesete til ca. 1450.

Snorres Kongesagaer forteller at Moster på Bømlo var første stedet Olav Tryggvason gikk i land da han kom til Norge i år 995 for å kreve kongetronen og innføre kristendommen. Kong Olav den Hellige kom deretter til Mostratinget i 1024 og presenterte Kristenretten for første gang i landet, lovverket som erstattet de norrøne lovene og som er grunnlaget for vårt moderne lovsystem.