Kjærlighetsbrev til Vestlandet

En ode til fergene, de særegne folkene, de mest fantastiske fjellene og den helt egne snøtypen - vestlandspudder! 

Kanskje du aldri har tilbrakt en julaften i Bergen, Ålesund eller Stavanger? Fellesnevneren for vinter i våre kystbyer er at det er vått, surt og mørkt. Det regner sidelengs og gradestokken viser pluss to og du er ikke sikker om sola er der bak det grå skydekket.

Det er ikke hvert år det skjer, men når det faktisk kommer snø på Fløyen, viser det seg at ungene i Bergen faktisk eier akebrett. Og jommen har de ikke alle sammen ski stående i boden. De har en mengde skidager bak seg også, allerede i januar.

Siddis-kidsa har allerede vært i Sirdal og kjørt i dyp snø mens dine ski enda har voksen på! For de har nemlig en hemmelighet: Hver dag det faller surt kystregn i byen kommer det bråter med fjærlett, velsignet vestlandspudder i fjellene bakenfor.

Dårlig skjult hemmelighet

For vestlendingene er stadig lei av at Østlandet får så mye plass i mediene. Det gjelder også når det snakkes om skisteder. Store medier skriver mye om når anleggene langs E6 og riksvei 7 skal åpne, samtidig som ingen nevner at det dumper ned ved en snirklete fylkesveg i fjordane bortenfor.
Kanskje skyldes det bevisst hemmelighold eller den klassiske beskjedenheten vestlendinger er så kjent for, men nå må hemmeligheten ut. Her har de bedre snø, mere snø, og kortere vei til skianlegget enn de fleste i hovedstadsområdet kan drømme om.
 

No friends on powder day?

Ta bergenserne, for eksempel. Når værmeldingen stemmer, er det bare å pakke utstyret kvelden før og stå klar på perrongen med Friele-kaffen til toget halv sju for å reise motsatt vei av jobbpendlere fra strilelandet.

Halvannen time etter står dere, og fem andre som har skulket jobb og forelesning denne onsdagen, i gondolen på vei opp til Hangurstoppen over Voss. Fra toget til gondolen har dere kun gått noen titalls meter. Dere er så stoka at ingen klarer å skjule smilet. Det skal liksom være sånn at vennskap går ut vinduet på pudderdager, men ikke her.

Her er vi trygge på at snøen vi har fått fra oven vil vare. At det er mer enn nok til alle. Og at det vil komme enda mere snø snart! På dager som dette blir vi mest dedikerte snøjegere samlet i en menighet, nesten som å gå i kirken, en katedral viet vestlandspudderet.

Weekend i Vikafjell

I ekstremsportbygda Voss har de tradisjon for å jage de store opplevelsene. På gode dager i påsken og helgene er «hele» bygda ute og leker i snøen, om de så kjører heis eller har gått på toppturskiene i fjellene ovenfor, enten her eller i løssnøklassikeren Myrkdalen like ved.

Begge disse skistedene har et velfortjent rykte som frikjøringsanlegg og kan tilby opplevelser på alle nivåer. Om du så bare vil cruise på store flanker, veve deg i hemmelige skogslinjer eller høkke klipper.

Fellesnevneren er denne vestlandske snøen. Sammenligner man klimaet i vest med f.eks. Østerdalen, ser man at det ikke er like kaldt som rekordkulden i øst, men til gjengjeld kommer det langt mere nedbør.

Det mest nedbørstunge snøhullet i vest har så mye nedbør at de har vært vant med å være innesnødd i århundrer. Om du noensinne har kjørt E134 gjennom Røldal, kan du titte opp på det lille, verdenskjente anlegget idet hårnålssvingene fører deg inn i neste tunell.

Da er det morsomt å tenke på at bygda pleide å være isolert i vintermånedene helt frem til 60-tallet. Da man endelig fikk helårsvei til de 300 innbyggerne i Røldal i 1968, var det ved å bygge det som på den tid var landets lengste tuneller.

Som hjem til de høyeste fjellene i Hardangerområdet er terrenget i Røldal noe helt for seg selv, og det går hånd i hånd med været. Noen av linjene rundt anlegget er så bratte at de ikke lar seg kjøre med mindre det er masse, masse snø. Heldigvis er det vanligvis det!

Små skiheiser og store fjell

Selve essensen av en skidag i vest kjennetegnes av den beskjedne varmestua med sveleservering, den upretensiøse T-kroken og de magiske fjellsidene den åpner opp til. Særlig de små anleggene briljerer. De finnes flere skisteder her ute enn du tror, og alle skjuler hver sin attraksjon.

Tenk på lille Jølster skisenter i Sunnfjord, bare tjue minutter fra Førde by. To T-kroker som samlet gir deg 550 høydemeter er en perle blant norske anlegg. Fra toppen av heisen på Jølster har du utsikt til et førsteklasses toppturområde i fjellene rundt Jølstravatnet.

Eller du kan bare slippe deg løs i skog og snaufjell, innimellom lokale som gjør det samme. Lokalfaktoren er sterk i Jølster, og du har en aktiv skiklubb og ungdomsmiljø samt foreldre og lokalbeboere som hjelper med å drifte anlegget på dugnad.

I Nordfjordeid finner du også et slikt sjarmerende anlegg. Harpefossen skianlegg er vesentlig større, men har den samme essensen – det er hjemmekoselig, heispersonalet hilser, og T-krokene tar deg opp i unikt terreng. Her føler du også litt på kremmerånden – Harpefossen er første anlegg som har fått tillatelse til å satse på catskiing i Norge.

Full pakke med Alpepass

Sammen med Stryn, Ørsta, Stranda, Hornindal og 5 anlegg til har forresten Harpefossen heiskort-samarbeidet Alpepass. Med ett heiskort har du tilgang til et enormt område med disse sjarmerende anleggene. Innenfor en forholdsvis kort biltur har du anledning til å reise på forholdene!

Området mellom Volda og Stranda har landets flotteste naturperler i Hjørundfjorden, Geiranger og Sunnmørsalpene. Her finner du også Norges tetteste konsentrasjon av skianlegg pr. innbygger, og det er anlegg med stor freeride-faktor. 

Strandafjellet skisenter er faktisk kåret til Norges beste frikjøringsanlegg, viden kjent for å tilby førsteklasses vestlandspudder i alle himmelretninger. Fra T-kroken mot toppen av Roaldshorn finner du Alperittet, en lang frikjøringsløype som tar deg helt ned igjen til byen - eller tipp ned andre veien i den store bollen i Blådalen.

Ørsta skisenter vestenfor Hjørundfjorden er også en del av Alpepass med store frikjøringsområder under anleggsfjellet Veirahaldet, lett tilgjengelig på feller fra toppheisen. Her kjemper de beste frikjørerne hvert år om pokalen i frikjøringskonkurransen X2.

Alpepasset kan kjøpes som sesongkort som betaler seg etter ca. 15 skidager. Det kan også kjøpes som et klippekort som kan brukes på opptil 10 valgfrie dager i anleggene på nordvestlandet – alle med mer enn nok freeride-cred til å gi deg en av dine beste skidager.

Ferga har alt

Selve opplevelsen med å komme seg rundt og frem til Vestlandet er en del av appellen ved å reise dit på ski. For de som har hytte på Dombås, Geilo eller i Hemsedal har det nye store trikset blitt å følge ekstra godt med på værmeldingen for et utvalg steder lenger vest. Frokosten tar du på ferga.

Klassikeren er å følge med på Hafslo/Heggemyrane og Sogndal Hodlekve, om du har hytte i Buskerud. Hvor ofte har man ikke opplevd å sette av en frihelg en måned eller to i forveien, reise opp og så bare få skare og sur vind?

Da kan du finne redningen om det er finere vær i vest. Stå opp klokka 6, kjør i 3 timer og vær på plass i Hodlekve til heisen åpner. Her kan du kjøre fersk nysnø i Norges suverent beste skogsterreng. Den store, nordvendte flanken forblir urørt i flere dager etter forrige snøfall og gir deg muligheter for bratt og dramatisk, eller smoothere og leken kjøring.

Sogn skisenter Heggemyrane er det andre anlegget i Sogndal, saftbygda som utvilsomt tiltrekker folk bare på grunn av natur- og idrettsopplevelsene den kan by på. I Heggis, som anlegget kalles, finner du Norges lengste poma-heis og alt fra putelinjer til gønnerun og lange flanker som du kan følge hele veien ned til Hafslo, tettstedet nedenfor. Afterski, i form av svele og saft, tar du på ferga!